Et livstegn fra India

Da var dagen da jeg skulle forlate Hampi her. Det er egentlig ganske vemodig aa skulle dra herifra, det er et utrolig fint sted. Jeg har vart her i 10 dager naa, og kunne vart her i 20 dager til, men hvis jeg skal komme meg gjennom india maa jeg komme meg avgaarde. Spesielt med tanke paa at neste sted jeg skal er Goa, hvor jeg sikkert ogsaa blir varende en stund (med mindre det er alt for dyrt).

Men Hampi er et sted jeg vil anbefale alle aa besoke. Det er en del turister her, ja, men det er billig, laidback og det er enormt mye man kan se her. Spredt over et digert omraade paa flere kvadratkilometer ligger det ruiner etter en gammel by spredt mellom eroderte fjell. Det hele ser utrolig surrealistisk ut og jeg visste allerede da jeg var paa vei inn i Hampi at jeg kom til aa bli varende der en stund. Aa finne seg en rolig ruin og sitte der hele dagen aa lese og bare slappe av var utrolig deilig, eventuelt bare bli liggende i hengekoya utenfor hytta med utsikt til rismarken, fjellene og solnedgangen. Saa det er litt trist at jeg skal dra i dag, men jeg begynner aa bli klar for aa se noe nytt ogsaa naa, sa det er litt godt aa komme seg avgaarde ogsaa.

Jeg har vart syk i noen dager naa, i gaar hadde jeg feber og tette bihuler (feber er greit, men tette bihuler er det verste jeg veit). Naa har jeg bare litt hoste igjen og en rennende nese, saa det gikk heldigvis over fort, men det er fryktelig kjipt aa vare syk alene. Men hyggelige naboer gjorde det hele til en mye hyggeligere syk tilvarelse.

Dere kan forsaavidt puste ut, jeg er ikke i Mumbai enda. Jeg skal dit etter jeg har vart i Goa, men hadde uansett ikke hatt raad til aa bo paa Hotel Taj Mahal. Det er derimot litt skummelt at de beveget seg rundt i Colaba-distriktet, det var det omraadet jeg var mest interessert i aa se paa, og det er en del turister der. Spesielt naa som jeg har lest Shantaram (forsaavidt en fantastisk god bok jeg virkelig anbefaler!) og nesten foler meg hjemme ii Mumbai. Det foles nesten som jeg har vart der allerede, litt rart aa lese om Leopolds, Hotel Taj Mahal og Colaba i en nyhetsartikkel og ikke bare i en fiksjonsbok.

 

Blabla, rotete post. Naa skal jeg iallefall til stranda og gleder meg til det!

Tilbake til 1. Kvadrant

Jeg hadde helt glemt hvordan Thailand var. Virkelig, jeg husket hvordan stedene saa ut, hva jeg hadde gjort, hvem jeg hadde mott og lignende. Jeg husket ikke hvordan Thailand var.

Det forste sjokket var da jeg gikk ut av flybussen i Bangkok. Det var stille. Som om noen bare hadde skrudd av lyden pa byen. Forst tenkte jeg at det var fordi det var tidlig pa dagen, men det var det ikke, klokka var nesten 11. Og naa, 18.30 er det fortsatt like stille. Naar jeg gar rundt i gatene lurer jeg pa hvor alle menneskene er. Det virker sa tomt her.

Ikke at det nodvendigvis er noe negativt. Selv om Bangkok ikke var en by jeg likte spesielt godt forste gang jeg var her, tror jeg jeg kan like den denne gangen. Jeg haaper det ettersom jeg maa vare her en uke mens jeg venter pa visum til Kina og Russland. Far det Kinesiske visumet pa mandag, og sa ma jeg stikke tirsdag og soke pa et russisk visum. Visum schmisum. Tullete konsept.

Har jeg forresten nevnt hvor mye jeg hater fly? (:P) De tullingene pa flyplassen i India hadde tatt av regntrekket pa sekken min etter jeg hadde levert den til innsjekking og ikke lagt det tilbake. Hvilket betyr at de praktisk talt stjal regntrekket mitt. Jeg misliker virkelig fly. Mobilen min stod pa hele flyturen, flyet krasjet selvsagt ikke. “Du far ikke lov til a gjore ditt og datt, flyet kan falle ned”…. fear mongers.

Ellers vil jeg dedikere resten av denne posten til en berommelse av kronikken til Erling Fossen. Hipp hurra! Det finnes nordmenn som tor a si det som det er! Han er selvsagt hatet av 80% av den norske befolkningen na, “VI MA JO TA VARE PA KRIKSHELTNE VAAR!!!!!”
De var terrorister, akkurat som opprorsgruppene i Irak, Afghanistan, EPA, IRA. Men siden det var de “allierte” (tullete navn, egentlig) som vant krigen, blir de hyllet som helter i stedet for terrorister. Vinneren av kriger skriver historien, og de maler sjeldent de alliertes maleri med kumokk. Jeg skulle onske at flere kunne se at Milorg i dag ville vart kalt en terroristorganisasjon. Faa hodet ut av sanda og puste inn virkelighetens luft. Men det er vel for mye aa be om.

Jeg kunne utbrodert og klaga mye mer i det siste avsnittet, men denne bloggen handler om meg, ikke om idioter hjemme i Norge, saa jeg lar vare

Jeg er sykt blakk for tiden. Litt nervos for hvordan ejg skal greie aa komme meg gjennom Kambodsja, Laos og Vietnam. Eller, det burde gaa greit, det jeg er nervos for er om jeg klarer meg fram til 10. Januar med de pengene jeg har na, for det begynner a bli trangt. I dag har jeg vart veldig flink til aa holde budsjettet nede, og klarer jeg a fortsette pa denne maten blir det ikke noe problem. Dessuten er det litt kulere a spise hos lokalbefolkningen, enn pa de dyre turistrestaurantene. Maten er som regel bedre ogsa.

Ellers har jeg det bra!
(Si gjerne hva dere mener om innlegget til Erling Fossen, jeg er nysgjerrig pa hva andre mener og HVORFOR. (den siste delen der er litt viktig, jeg lurer pa hvorfor du mener hva du mener ogsaa, ikke bare hva du mener ))

Koz og klemz.

I <3 Mumbai

Jeg skulle egentlig skrive litt her i dag, men kastet bort tiden paa nettet, saa naa maa jeg gaa!

Jeg har det bra

Hampi

Er verdens mest tilbakelente og avslappende sted. Iallefall for øyeblikket.
Kunne skrevet et langt innlegg, men jeg er litt i farta, men siden det er lenge siden jeg har skrevet noe, tenkte jeg bare å rapportere om at alt fortsatt er bra her i India (Men jeg har faktisk begynt å få bittelitt hjemelengsel

Mysore, India

Da jeg hadde vart i Maharajaens palass i dag hadde jeg tenkt til a vie blogginnlegget mitt til hvor utrolig flinke de er til aa utsmykke bygninger her i landet. De kan fa den mest utsmykkede norske stavkirke til a se ut som en kjedelig betongbygning.

Jeg vurderte ogsa a skrive om hvordan de forste dagene pa egenhand hadde vaert. Og jeg skal innromme, det var ganske tungt de forste to dagene alene. Men det er ikke like interessant som det jeg opplevde senere i dag.

I gar hadde jeg tenkt til a skrive et innlegg om den fantastiske kano-turen jeg hadde i backwaters i Kerala. Et utrolig vakkert og rolig sted som virkelig er perfekt for en kanotur pa noen timer.

Men det var i ettermiddag den virkelige skrivelysten kom over meg.
Nar man gar pa butikken i Norge, drar man gjerne til Prix, Meny, Rema eller Kiwi (eventuelt Bunnpris om man bor i Trondheim). Man finner de varene man trenger pent sortert i hyller, plukker de med seg, gar til kassa og betaler for hele sulamitten.

I India foregar mye av handlingen pa en helt annen mate.
Da jeg foerst gikk inn paa markedet i Mysore, hadde jeg mine forventninger. Tidligere har jeg vaert pa markedet i Kairo og det har vaert en spesiell opplevelse. Men den var turistifisert og det meste som ble solgt der var juggel og forskjellige suvenirer spesielt rettet mot turistene. Markedet her i Mysore var for lokalbefolkningen. Det er her de kjoper matvarene de bruker til a lage middag, krydderet til a smakssette sausen, kaserollene til aa koke maten i, knivene de skjaerer opp kjottet med. Her faar man kjopt alt man trenger til a lage et maltid, og enda litt til.

Det slo meg nar jeg kom inn pa markedet at det var lordag i dag. Det vrimlet av liv der, over alt var det mennesker, a skulle navigere seg rundt folk var like som det er for en maur a navigere seg rundt Mount Everest. Folk snakket til hverandre, prutet, kjopte, solgte, smilte, lo, kranglet, bar, skrellet, vasket og slipte. En hver tenkelig ting man kan forestille seg folk gjor pa et marked, ble gjort.

Markedet var delt inn i seksjoner, akkurat som i butikkene hjemme i norge, men alt la pa bakken, pa en seng av blader. Det vrimlet av farger, gront, rodt, gult, hvitt, blatt, lilla, brunt og svart. Og det var bare gronnsakene. Krydder du aldri hadde sett for la i hoye tarn i de forskjellige bodene, krydder som var brune, rode, gronne, sorte og oransje, ja til og med lilla og rosa (jeg skulle gjerne visst hvilke krydder det var, men krydderselgerne provde hardt a pushe pa meg rokelse og oljer, noe jeg ikke var det minste interessert i, saa jeg ignorerte de).

Selv om fargene var overveldene, var det luktene som virkelig fikk deg til a fole deg levende. Det luktet sott, sterkt, krydder, ris, gronnsaker, bittert, surt og stramt. Hver del av markedet hadde sin egne spesielle lukt, noe steder luktet det utrolig godt, andre steder luktet det helt forferdelig. Man kunne ga rundt i markedet og bli rusa ene og alene pa luktene. Nar man i tillegg har et fargespetakkel pa linje med det mest fargerike maleriet du kan forestille deg, blir det hele overveldende.

Og det var ikke alt, utvalget var helt enormt. De hadde poteter, sotpoteter, blapoteter, poteter pa storrelse med hodet mitt. De hadde gronn pepper, rod pepper, cayennepepper, chillipepper, hvit pepper og rosepepper. De hadde hvitlok, lok, sjalottenlok, purrelok og varlok. De hadde gronnsaker jeg aldri har sett for, frukt jeg aldri har sett for, i alle former og storrelser. Kokosnotter, kokosnottblader, palmeblader, auberginer, ginseng, gullerotter, meloner, gresskar, sitroner, appelsiner, epler, agurk og en kakerlakk som kravlet over bakken fra den ene boden til den andre.

Lydene var ikke mindre spennende. Selgerne ropte ut hva de solgte, folk som kranglet om prisene, folk som smilte og lo, folk som husjet folk ut av vegen sa de kunne komme seg fram med de tunge sekkene de hadde pa hodet, kniver som ble slipt, varer som ble lagt pa vekter, ris som ble maalt opp og kjeler som ble vasket. Lydene gled inn i hverandre og ble til en brakete symfoni av ukjente og kjente lyder, men hvis man brukte horselen og fokuserte pa hver enkelt lyd, var det hele en fortryllende opplevelse.

Det var sa mye a legge oeyene pa at man rett og slett ble svimmel. Kombinasjonen av utvalget, fargene, luktene og lydene ga deg en folelse av at du steg inn i en tidsmaskin som tok deg 100 ar tilbake.

Hvis du noen gang drar til Mysore, dra til markedet. Du kommer ikke til a angre.

Sri Lanka, Schmri Lanka

Det er mye aa si om Sri Lanka. Naa har jeg vaert her i 13 dager, og tankene om landet er mildt sagt blandet.
I starten elsket jeg Sri Lanka (noe som godt frem i den foerste posten). Sigiriya og Kandy var fantastisk. Vi hadde egentlig tenkt til aa dra til Adam’s Peak dagen etter, men var slitne etter turen til Sigiriya, saa vi dro heller til Pinnewala Elephant Orphanage. Der var det masse elefanter, og jeg fikk forhaapentligvis noen gode elefantbilder, hvem vet.

Vi droppet hele turen til Adam’s Peak, den gamle Lonely Planet-boka vi hadde skrev at det ikke var noen guesthouses i bunn av fjellet som var aapen utenfor sesongen, saa vi dro heller videre til Haputale. Togturen fra Kandy til Haputale ble tatt paa foersteklasse. Observation Saloon. Det betyr at man sitter helt bakerst i toget med et digert vindu som dekker hele baksiden.
Utsikten paa den turen var helt fantastisk! Man kjoerer gjennom et fantastisk fjellandskap med masse rolling hills, teplantasjer og en utsikt som virkelig kan utkonkurere selv den beste norske utsikten. Etter 6 timer (tog er uten tvil den treigeste maaten aa komme seg fram paa her i landet) kom vi oss til Haputale.

Haputale er en bitteliten fjellandsby midt i landet. Den ligger ca 1400m over havet, og man merket tydelig temperaturforskjellen fra Kandy. Her maatte jeg faktisk bruke genser til en hver tid. Der fikset Ali oss en overprisa tur til noen severdigheter rundt i omraadet, men siden det ga oss muligheten til aa faa sett alt vi ville se i omraadet paa to dager, slo vi til. Vi startet med aa staa opp klokka 5 den neste dagen for aa besoeke Horton Plains. Horton Plains er en nasjonalpark som har en utsiktsplass som heter World’s End. World’s End hadde fin utsikt, men det som virkelig var flott var den 3 timer lange turen rundt paa slettene, inn i skogen, ut paa slettene igjen. Slettelandskapet er magisk rett etter soloppgangen. Etterhvert som sola varmer opp bakken, fordamper vannet og det gir en utrolig fin effekt over hele landskapet.
Paa turen moette vi to tsjekkere som hadde vaert paa Adam’s Peak dagen foer… Note to self: Pass paa aa alltid ha nyeste versjon av Lonely Planet.

Saa dro vi videre til en foss. Den var hoey. Og det er strengt tatt ikke saa mye mer aa si om den. Til slutt ble vi tatt med til en tefabrikk startet opp av Sir Thomas Lipton. Der virket det aa vaere stengt og han som guidet oss rundt virket som han absolutt ikke ville ha oss der i det hele tatt. Jeg vet i det minste litt om hvordan teproduksjonen foregaar.

Sykt overprisa tur, men samma det, dagen etter skulle vi kjoeres opp til Lipton’s Seat for aa faa se utsikten der (den var visstnok mye bedre enn paa World’s End) og saa bli tatt til busstasjonen i Bandarawelle saa vi kunne ta bussen til Matara. Ut paa kvelden kom Ali inn paa rommet vaart, full og fjern, og begynner aa rave om at han er en aerlig person som ikke har faat mer enn 200 av rupiene vi hadde gitt han. Han maser lenge og prater masse tull jeg ikke gadd aa foelge med paa, foer han endelig sa at han trengte 500 rupier mer. Vi ga de til han og han stakk. Hehe, han tror vel han greide aa lure oss til aa tro at vi ikke betalte overpris og at han ikke fikk en drit selv, men det var vi veldig klar over, fra foerste stund. Men det var den enkleste maaten aa komme seg rundt til sightsene paa, saa da ble det saann.

Paa Lipton’s Seat var det overskyet, saa vi saa ikke en drit, men jeg fikk noen fine bilder av soloppgangen over te-plantasjene. Da tuk-tuken hadde kjoert oss til Bandarawelle ville han ha betalt. Jeg hadde ventet paa det gjennom hele turen, saa jeg sa bare til han noeyaktig hvor mye vi hadde betalt Ali, og at han maatte snakke med han om aa faa pengene sine. Etter en liten stund ga han seg og kjoerte tilbake, 100 rupier rikere. Jeg har raad til aa gi han 6kr.

Bussturen fra Bandarawelle til Matara var fin, men hard. Det er ingen steder aa lagre bagasjen sin paa bussene her i landet, saa vi maatte ha bagasjen paa et sete, mens vi satt paa to andre. Setene er heller ikke gode, og siden alle vinduene staar apne, var vi dekket av sand, fra topp til taa naar vi endelig kom frem. Der var vi saa slitne at vi fant en tuktuk som kjoerte oss videre til Unawatuna.
Unawatuna var et flott sted, men vi fant fort ut at det var svindyrt der. Det ble ogsaa litt kjedelig aa bare ligge aa dra seg paa stranden naar de eneste stedene man kunne ligge paa hadde overprisa mat og drikke, saa vi dro videre etter bare tre dager. Tog til Colombo og saa buss videre til Negombo.
Negombo er en utrolig sliten by, den baerer preg av en fordums tid med masse turister, men virker naa helt forlatt (av turister). De eneste turistene som kommer hit er de som akkurat har ankommet med fly, eller skal dra videre med fly om noen dager, med andre ord akkurat som oss. Saa der har dere et kort sammendrag av alt vi har gjort her i Sri Lanka.

Men Sri Lanka er ikke bare fryd aa gammen. Spesielt ikke om man er nordmann. Erik Solheim dro jo hit for noen aar siden for a proeve aa skape fred. Som dere sikkert vet, gikk ikke det saa bra, og det er fortsatt krig her i dag. Men Erik Solheims forsoek paa aa skape fred har hatt uante konsekvenser for nordmenn. Mediene her i Sri Lanka har visstnok kjoert flere artikler (med bilder) som viser hvordan Erik Solheim har gitt penger til LTTE (Tamil-Tigrene). Dette har foert til at det er veldig, veldig mange her i landet som er utrolig skeptisk til nordmenn. Naar folk spurte oss hvor vi var fra og vi sa Norge, merket vi med en gang at de begynte aa oppfoere seg annerledes overfor oss. I Haputale var vi svenske under oppholdet, og merket ikke noe til det. Jeg syns det er utrolig trist at det er saann, men saann har det naa blitt. Saa neste gang jeg ser at Erik Solheim drar til et land for aa proeve aa skape fred, haaper jeg har besoekt det foer han drar dit. I det minste at han setter seg skikkelig inn i konflikten han proever aa loese.

Paa den annen side er det veldig spesielt aa foele fordommer paa kroppen. Jeg har jo alltid vaert rimelig sterk motstander av alle fordommene som spys ut mot muslimer og innvandrere i Norge. (Jeg nekter ikke for at jeg har fordommer selv, men jeg vil naa paastaa at jeg er bedre enn de fleste).  Naar man faktisk faar kjenne disse paa kroppen selv, innser man hvor utrolig urettferdig det hele er. Man blir sint og lei seg for at folk tror at vi er akkurat som Erik Solheim, og foeler at man maa bevise at ikke alle nordmenn er som han (Jeg stoetter jo ikke en gang AP, saa det gjoer det hele ekstra bittert). Jeg tror veldig mange nordmenn hadde hatt godt av en tur som vi har hatt i Sri Lanka hvor de har gaar rundt og sier at de er norske, kanskje det hadde faatt de til aa se paa fordommer med litt andre oeyne.
Selv om jeg alltid har vaert sterk motstander av fordommer og generaliseringer faar man et helt annet synd paa det naar man faar kjenne det paa hele kroppen. Jeg tror aldri jeg har foelt meg saa lite verdsatt som jeg har i dette landet til tider, og jeg kommer jo hit for aa gi de pengene mine og faa se kulturen deres. Det er urettferdig og kjipt.
Fuck you, Erik Solheim.

En annen ting som har fascinert meg veldig her i landet er hvor hyggelige og aapne alle er her. Uansett om folk kan engelsk eller ikke, oensker de aa slaa av en prat med deg for aa oeve seg litt paa engelsken sin. De spoer hvor du er fra og hvordan man liker landet paa herlig pidgin-engelsk. Saa lenge man sier man er fra Sverige er folk utrolig vennlige her.

Jeg skal skrive et innlegg om fattigdom ogsaa, men naa tror jeg ikke jeg har nok penger til aa betale for internetten her, saa jeg maa finne en loesning paa det :p

Sigiriya, Lions Mountain

Etter tre dager i Sri Lanka, er det ingen tvil om at dette er et fantastisk sted. Vi har flyttet oss fra det overprisede overnattingsstedet vi bodde den foerste dagen, til et mye roligere og billigere sted, rett oppi lia fra der vi bodde foerst. Fantastisk utsikt til jungelen og ei kjempehyggelig vertinne.

I dag dro vi paa vaar foerste skikkelig ekskursjon her i Sri Lanka. Vi stod opp tidlig og gikk ned til Kandy for aa ta bussen til Dambulla. En busstur i Sri Lanka er ikke det samme som en busstur i Norge. Naar vi kom til klokketaarnet i Kandy, saa vi oss rundt for aa se om vi kunne se bussen til Dambulla. Vi innsaa rimelig kjapt at det var en haaploes oppgave for to nordmenn paa besoek i Sri Lanka for foerste gang. Det vrimlet av busser, og i doeren paa hver buss stod det en mann og ropte de forskjellige destinasjonene fra bussen “MantaleMantaleMantaleMantale”, “ColmboColomboColomboColombo”. Etter noen faa minutter begynte jeg aa legge merke til hvordan det hele hoertes ut som fuglesang. De repterer navnet fort, og den siste gangen de sier navnet foer de trekker pusten, lar de navnet henge litt igjen. Det hele var utrolig hypnotiserende, og for en som ikke er vant med aa hoere Sinhala (hovedspraaket ved siden av Tamil her i Sri Lanka) var det utrolig fascinerende hvor fort de snakket og hvor musikalsk det hele var. Ikke bare er byen omkranset av jungel, men jungelen er en del av byen, det var utrolig.
Etter litt roting frem og tilbake (og masse hjelp fra lokalbefolkningen), fant vi bussen til Dambulla og satte oss paa den. Etter ca. 3 timer i en liten buss paa trange veier med jungel og bebyggelse paa begge sider, kom vi frem til buss-stasjonen i Dambulla. Vi fikk hjelp av en av de andre passasjerene til aa komme oss av paa riktig plass, og maatte hoppe ut av bussen i fart, herlig!

Dambulla var annerledes. Det var en helt annen type vegetasjon, med moerk, roed og sandete jord som minnet veldig om den man finner i deler av Afrika. Der fant vi bussen vi maatte ta videre til Sigiriya. Etter nok en busstur hoppet vi av bussen (i fart) og var fremme.

Sigiriya er en ensom og diger stein, som staar midt i jungelen i Sri Lanka. Mellom 477-495 Evt. ble det bygget et digert palass/festning paa toppen av den. Steinen i seg selv er utrolig mektig. Den staar rett opp av jungelen og kan minne veldig om Uluru i Australia. Billetten inn var dyr, men jeg syns absolutt den var verdt det (den er tross alt paa UNESCOs World Heritage List). Det var en fantastisk (og varm) tur opp til toppen av steinen og det var masse aa ta bilde av (inkludert noen 1600 aar gamle pin-up-malerier). Tenk aa kunne sett det naar palasset stod der. I dag er det bare grunnmuren som stod igjen, men det i seg selv var utrolig mektig. Jeg har mer lyst til aa skrive mer om Sigiriya naar jeg har bilder aa vise frem, for det er umulig aa forestille seg utsikten fra toppen av steinen. Det foeles som man kan se til kanten av Sri Lanka uansett hvilken vei man ser ut. En fantastisk opplevelse. Hvis dere oensker, kan dere lese mer om Sigiriya paa wikipedia http://en.wikipedia.org/wiki/Sigiriya

Bussturen tilbake var hard. Vi hadde vaert paa toppen av steinen naar sola stod paa sitt hoeyeste og drukket alt for lite vann. Jeg var helt utslitt naar vi endelig kom oss tilbake til Kandy.

I morgen gaar turen videre til Adam’s Peak ( http://en.wikipedia.org/wiki/Adam%27s_Peak ). Foerst blir det tog til Hatton, foer vi tar bussen til en by som ligger ved foten av fjellet. Klokka 02:30AM begynner vi turen opp til toppen, for aa faa med oss soloppgangen der. Kryss fingrene for at vi faar fint vaer, vi drar litt off-season. Vi har laget oss en slagplan for reisen videre her i Sri Lanka, men det skal faa vaere en overraskelse for dere for naa, dere faar heller foelge med og se hva som skjer
Men det innebaerer, fjell og strand, saa vi faar opplevd det Sri Lanka har aa by paa!

Naa skal jeg til hotellet og sove, jeg er helt utslitt.

And now for something completely different

Thailand.
Thailand var flott. Thailand var varmt. Thailand var godt. Thailand var ramt. (Ok, noedrim helt til slutt d er, men samma det).

Jeg likte meg godt i Thailand. Det var mye aa se, mye aa gjoere. Jungelen var fantastisk, sannsynligvis min favorittdel av Thailand. Strendene paa Koh Lanta var ogsaa verdt aa faa med seg. Det er lite som slaar det aa ligge aa slafe i en hengekoeye hele dagen. Men Thailand var stappfull av turister, det var mye tull og fjas, og strengt tatt; Thailand er nok ikke min fremste turistdestinasjon i fremtiden.

I gaar var det paa tide aa dra videre, etter tre uker, skulle vi til Sri Lanka. Vi tok bussen til flyplassen 3 timer foer flyet skulle gaa. Det skulle ta 1 time for bussen aa komme seg til flyplassen, saa vi ville hatt god tid til aa sjekke inn, slappe av litt og bruke opp de siste smaa-bathene som gjenstod. Bussen brukte ikke en time til flyplassen, den brukte litt over 2 timer til flyplassen. Naar vi endelig hadde kommet fram, mista jeg Joachim, men siden vi hadde litt daarlig tid, gikk jeg til innsjekkingen.
“Do you have a ticket out of Sri Lanka, sir?” …. faen, ikke igjen? “No, I don’t, I don’t know how long I’ll stay in Sri Lanka, so we haven’t bought a ticket yet”. “Without a ticket, i cannot let you check in, sir. The Immigration officers in Sri Lanka vil send you back and give us a fine”.
Faen i helvete. Jeg hater flyplasser. Serioest, det er klamt, stressende, unoedvendig tullete, firkanta, gammeldags, overdrevent komplisert, og rett og slett bare DRIT. Etter mye krangling og forklaring til damen i skranken om at vi fikk hoere det samme naar vi dro til Thailand, og da ble vi aldri spurt om billetten fra passkontrolloerene. De nektet og sa at vi MAA ha billett ut av Sri Lanka. Jeg blei forbanna og ba henne finne en billett til oss om to uker, men hvis det viste seg at de i passkontrollen ikke spurte oss om billett i Sri Lanka, ville jeg kreve alle pengene tilbake. Vi rakk akkurat flyet, last call og maatte loepe gjennom den ekstremt unoedvendig og tullete sikkerhetskontrollen (du kan ikke ha med vann paa flyet, tenk om du bruker vannet til aa lage en bombe!!). Etter 3.5 timer paa flyet med film og kos (Sri Lankan Airlines kan anbefales, flott flyselskap) kom vi frem til Sri Lanka. Trengte vi aa ha noen billett for aa komme inn i landet? NEI! Neste gang skal jeg staa paa mitt, og flyet fra Sri Lanka til India er det siste flyet jeg tar med mindre jeg MAA fly. Det virker som flyselskapene ikke vil at man skal fly, de oensker aa gjoere det saa komplisert som mulig.
Hvilket minner meg paa at jeg maa ringe til Sri Lankan Arilines og avbestille billetten og kreve pengene tilbake. Men nok syting om verdens mest upraktiske reisemaate.

Sri Lanka. Da vi landet i Sri Lanka, skjoente jeg at dette var et land for meg. Da vi var paa vei til aa lande, saa jeg hvor lite lys det var over alt. Da vi lettet fra Bangkok var det gatelys og belysning over alt. Det hele saa ut som blodaarene i menneskekroppen, fult av liv, stress, forurensning og braak. I Sri Lanka var det helt motsatt. Noen faa lys her og der, men fortsatt masse liv, jungel, skog, dyr, stedet levde.
Vi ble praiet av en sjaafoer som skulle kjoere oss til Kandy. Dobbelt saa dyrt som vi hadde regnet med, men det var greit nok. 200NOK for en 3 timers kjoeretur midt paa natten er ikke spesielt ille. Paa vei ut av flyplassen var det 3-4 forskjellige sikkerhetssjekker av militaeret og vi saa et jagerfly lette daa vi gikk ut av flyplassen. Stroemmen paa flyplassen ble ogsaa kuttet, dette var visstnok fordi Tamil Tigrene hadde varslet et angrep paa Colombo og en kraftstasjon. Det var merkelig aa sitte i bilen og hoere paa alle lydene fra skogen utenfor. Paa veien var det nesten helt doedt, vi moette noen faa biler her og der, men det var rolig. Naar vi stoppet for aa ta en tissepause saa jeg flere stjerner enn jeg noen sinne har sett foer. Jeg ble nesten svimmel. Hvem hadde trodd at det fantes saa mange stjerner paa himmelen?Vi kom fram til overnattingen vi hadde i Kandy. Nok en gang, overpriset, men det gir oss i det minste mulighet til aa finne et nytt sted aa bo i natt.

Da vi vaaknet og kom ned til byen, moette vi noe helt annet enn det som hadde moett oss i gaar kveld. Kandy myldret med liv. Mennesker og biler over alt. Det var som om noen hadde skrudd paa en lysbryter og dermed ogsaa skrudd paa alt livet i byen. Folk her er ekstremt vennlige og dette er en helt fantastisk by. Apene flyr rundt paa kraftledningene og takene, varaner ligger paa trestokker rundt innsjoen, oegler vimser rundt om kring. Jeg er forelsket i Sri Lanka, dette er virkelig et vakkert sted.

Jeg kunne skrevet saa mye mer, men jeg har lyst til aa komme meg ut naa. Jeg haaper dere trives hjemme i snoen, jeg trives iallefall her i Sri Lanka.

Jungeleventyret

Da var man tilbake fra en tredagerstur i jungelen nord i Thailand. Jeg hadde lest en del om de forskjellige jungelturene paa forhaand, og de fleste anbefalte egentlig at man unngikk de mest turistifiserte turene. Paa disse turene faar man visst ikke sett jungelen ordentlig.

Vi skulle jo egentlig gaa 10 dager i et tempel og laere oss meditasjon. Ting blir ikke alltid som man planlegger. Vi fikk ikke svar fra travelstart om vi fikk en utsettelse paa reisen eller ei, saa vi turte ikke forsvinne i 10 dager naar vi risikerte aa miste flyet vaart til Sri Lanka. Derfor ble det en tur i jungelen her i Chiang Mai i stedet.

Det er ingen tvil om at turen er turistifisert. Den er fint lagt opp med elefant-riding, rafting og en liten tur paa en bambusflaate. I tillegg til turen i jungelen, selvsagt. Vi betalte litt ekstra og fikk en ekstra tur innom en liten landsby med noen Burmesiske stammer som brukte ringer til aa gjoere nakken sin lenger, saakalte “long necks” (originalt, ikke sant?). Etter turen innom en bitteliten landsby ble vi kjoert til en butikk med masse dilldall (gotta love Thailand) foer vi dro til en orkide/sommerfuglfarm hvor vi gikk rundt i 10 minutters tid (til og med drivhusene i Toeyenparken er mer spennende enn det), mens vi ventet paa de resterende turistene som skulle gaa i jungelen med oss. 

Vi moette de andre som ogsaa skulle paa turen og mens vi satt klemt sammen bak i en pick-up/taxi begynte vi aa prate sammen og finne ut litt om hverandre. Paa turen var det 1 israeler, 2 briter, 2 nordmenn (oss), 2 franskmenn, 2 tyskere og 3 amerikanere. Det er begrenset hvor mye man blir kjent med folk i loepet av en 30 minutters biltur, men det var uten tvil en fin maate aa faa litt info om de forskjellige og komme i kontakt med noen foer turen begynner. Etter bilturen kom vi til et sted hvor vi fikk ri paa elefanter. Helt aerlig, dette er noe de virkelig kunne droppa fra turen. Det eneste jeg fikk ut av det er muligheten til aa si “Jeg har ridd paa elefanter, jess jess”. Dessuten faar man litt daarlig samvittighet.

Saa begynte vi aa gaa. Vi hadde tre dager med vandring foran oss, saa det var noe aa se frem til. I starten gikk vi oppover. Det var ikke saa mye jungel enda, til tider kunne faktisk skogen minne mistenkelig mye om norske skoger, men en t-skjorte gjennomvaat av svette var en fin paaminnelse om at man ikke gikk i Norge, men i et sted hvor temperaturen var betydelig hoeyere. Etter en liten stund gikk vi fortsatt oppover. Jeg drakk vann, masse vann, fy faen jeg var svett. Guiden vaar, Mr. Bean (kanskje Bin, veit ikke), hadde tatt seg bryet med aa lage walking sticks til alle som ville ha. I tillegg stoppet han opp stoett og stadig for aa fortelle oss litt om den lokale faunaen. Vi fortsatte aa gaa oppover (er dette et evighetsfjell? det foeltes ut som vi gikk oppover i flere dager). Endelig kom vi til et flatt parti, vi fikk bade litt i en foss for aa vaske av oss noe av svetten. Saa var det bare aa begynne aa gaa igjen, oppover. Etter en stund begynte det aa se mer ut som en jungel. Luktene, lydene, svetten, luftfuktigheten, man innsaa plutselig at man var i jungelen. Du kan tenke deg at du gaar inn i et av drivhusene som ligger oppe ved Zoologisk Museum paa toeyen, saa ganger du den foelelsen med ca. 1000. Da begynne du aa naerme deg foelelsen jeg gikk med i noen av omraadene vi gikk i. Det hele var magisk, flott. Men vi gikk fortsatt oppover, og jeg var sliten.
Mr. Bean kom loepende oppover, han hadde ikke en gang begynt aa svette, mens de 5 fremste (meg, joachim, to briter og en amerikaner) saa ut som vi hadde badet i et badekar med svette. Etter 2 timer (tok det bare 2 timer?) var vi fremme i en Lahu-landsby (du faar slaa det opp selv i Wikipedia, jeg skriver ikke en artikkel naa og gidder ikke gjoere noe research for dere ). Der skulle vi slaa leir for natten. Det var ordentlige dusjer, og til og med vannklossetter (dobbeltkonnssonnanntterr) der.
Hu hei, det blei litt av en fest og de fleste la seg litt for full, litt for seint.

Den neste dagen skulle vi gaa 4 timer. Dobbelt saa mye som dagen foer. Foer vi gikk tipset Israeleren meg om aa bruke solkrem. Men jeg avfoeyde det som tullprat, jeg blir sjeldent solbrent. Denne gangen gikk turen nedover. Ok, turen opp var kanskje hard, men der kunne man i det minste holde et jevnt tempo, sette en fot foran, saa neste fot foran. Men naar man gaar nedover kan man ikke det. Man maa hele tiden passe paa hvor man setter beina, i det hele tatt var det mye hardere aa gaa nedover enn det var aa gaa oppover. Men tiden floey avgaarde og plutselig hadde vi gaatt i to timers tid. Vi var fremme ved en foss hvor vi kunne bade. Vi spiste lunsj og gikk videre. Naa hadde vi kommet mye lenger ned og vegetasjonen hadde forandret seg drastisk. Plutselig foeltes det ut som vi var midt i jungelen. Det var virkelig annerledes. Lydene ble forsterket, det vokste bambus over alt og solen saa vi reint lite til under trekronene. Dette var det jeg hadde dratt paa turen for, jungelen. Etter to nye timer med vandring kom vi fram til en jungelcamp. Den var betydelig mer shabby enn Lahu-landsbyen, men hadde 10x saa mye sjarm. Vi satt og pratet rundt baalet og spiste middag. Alle la seg tidlig, vi var helt utslitte etter aa ha gaatt i to dager, og ekstra sliten paa grunn av oelen fra dagen foer. Jeg hadde forresten blitt jaevlig solbrent paa armene og innsaa at Israeleren faktisk ga meg et godt tips.

Den tredje dagen var det bare 30 minutter med gange. Men vi oensket alle aa gaa lenger, saa Mr. Bean tok oss paa en liten omvei. Dette var den hardeste turen av de alle. Omveien bestod av 30 minutter rett oppover en glatt og overgrodd sti. Naar vi endelig kom oss til toppen var alle helt utslitt. Jeg er sikker paa at Mr. Bean smilte godt for seg selv naar han saa hvor slitne vi var, det var vi som hadde bedt om omveien. Men for foerste gang saa vi Bean svette, og det i seg selv gjorde godt. Den mannen er et overmenneske.
Saa kom vi oss til elva hvor vi skulle rafte. Yeeah… skuffende rolig elv, til tross for at vi var midt i regntiden. Og snipp snapp snute, saa var jungeleventyret ute.

En liten kommentar om turen til slutt. De 5 gutta som saa mest ut som de var ute av form, alle roeyka og prata mye (det vil si meg, joachim, chris, ben og dave) laa til en hver tid fremst. De andre falt som regel et stykke bakover mens vi holdt foelge hele tiden. Og folk sier at roeykere er i daarligere form enn andre (Det skal sies at jeg roeyka betydelig mindre sigg paa turen enn ellers, noe som egentlig var ganske digg, men naar man bruker alle pausene til aa hive etter pust, frister roeyken rent lite).
Jeg vurderer aa skrive en artikkel om turen og sende det inn til en avis, det var kanskje derfor dette blogginnlegget ble litt langt, men jeg bare skrev ned masse tull og fjas for aa lagre det i minnet litt bedre.

Hva skjer forresten med oekonomien hjemme i norge?? Naar vi foerst kom hit fikk vi 580 baht for 100kr. Naa faar vi 480baht for 100kr. Det er helt SINNSYKT. Jaevla boersmeklere fucker opp turen vaar.

Sri Lanka om 4 dager!

Koh Lanta, Paradis

Etter noen dager i Bangkok hvor jeg ikke helt hadde skjoent at jeg faktisk var i Thailand, var det helt fantastisk aa ankomme Kho Lanta. Etter en lang og hard busstur (aa reise 22 timer i strekk er lenge!) var det eneste vi hadde lyst til aa ta en lang dusj og saa slappe av. Men foerst maatte vi finne et sted aa bo. Noe som viste seg aa vaere lettere enn foerst antatt.
Naar vi gikk til Prah Ae var det en som ropte paa oss og lurte paa om vi trengte hjelp. Det var en hyggelig amerikaner som tok oss med til et resort med det passende navnet: Somewhere else. Dette er virkelig somewhere else. Solnedgangene er himmelske, det er sol hele dagen, havet er varmere enn i dusjen og vi bor i en bungalow 20 sekunder fra stranden.

Det er ingenting som aa ligge i en hengekoeye i skyggen og bare lese hele dagen. Slappe av, og ta seg et bad naa og da. Vi har vaert her i 4 dager (men jeg vet faktisk ikke sikkert hvor mange dager vi har vaert her, og det betyr strengt tatt ingenting), for tid eksisterer ikke her. ukedager, klokkeslett, datoer er ord som sakte men sikkert har begynt aa bli fremmed. Det foeles som vi har vaert her i en evighet, jeg kan ikke huske at vi har vaert i Bangkok og glemmer sakte men sikkert at jeg har et liv hjemme i Norge. Hvordan noen velger aa dra til saanne steder paa sine eldre dager, er noe jeg virkelig forstaar.

Det skjer veldig lite her, det er ekstremt stille. Vi har stranda, hengekoeya, paviljong med utsikt over stranden og solnedgangen. Det er rent lite som kan slaa det aa spise middag i friluft med utsikt til solnedgangen. Men siden det skjer lite, har jeg ogsaa lite aa skrive.

For hver dag som gaar, blir jeg mer og mer distansert fra internett. Det er deilig aa innse hvor lite man faktisk trenger det. Internett, tv-spill, mobiltelefoner, tv, o.l. Tidstyver. Jeg haaper virkelig jeg har et like distansert forhold til det naar jeg kommer tilbake til Norge. Det er ekstremt befriende aa vaere fri fra det.
I stedet for tidstyvene, skal jeg proeve aa bruke tiden mer produktivt fremover. Jeg begynner aa meditere i dag og haaper aa komme i gang med noe Yoga snart ogsaa. Det er naa jeg har muligheten til aa tillegge meg gode vaner, jeg burde benytte meg av den.

Pis ut.
Varme hilsner fra Koh Lanta.

Ut paa tur, aldri sur

Ah! Reise. Det er ingenting som kan maale seg med aa vaere langt borte fra Norge. Langt borte fra hverdagens mas, mobiltelefoner, internett, nyheter, politikk. Langt brote fra driten som gjoer livet slitsomt og kjipt.

Man kan lett si at reisen overgaar alle forventninger. Men hvilke forventninger hadde jeg egentlig til reisen? Forventninger, haap, troen om hvor flott man kommer til aa faa det. Jeg tror ikke jeg hadde innsett at jeg skulle ut og reise foer jeg kom hit. Tidligere naar jeg har reist har jeg gaatt rundt og gledet meg, gjort meg opp tanker om hvordan det kom til  aa bli, hva jeg skulle gjoere. Ikke denne gangen. Selv naar jeg satt paa flyet skjoente jeg ikke at jeg var paa vei til andre siden av jorden, til Bangkok.

Flyturen var hard. Aa sitte 10 timer paa et trangt fly, i den midterste raden uten utsikt til vinduene gjoer noe med deg. Man mister total oversikten over tid og hvor man er. Men naar man kommer fram, husker man hvorfor man piner seg gjennom 10 timer med trange plasser, svettelukt, kulde og ubehagelige seter. Man er ikke lenger i kjente og kjaere Norge, man er i et nytt og ukjent land. Luktene er nye, folkene er nye, naturen er ny (for meg), lydene er nye. Alt er nytt.
Jeg har opplevd mye rart i loepet av de 22 aarene jeg har hatt her paa jorden, men det er lite som kan maale seg med foelelsen av aa komme til et helt nytt sted, om det er Bangkok, Tokyo, New York, Mombay eller Oslo. Den foerste gangen er helt spesiell. Det er da forventningene begynner aa stroemme paa.

Bangkok kan paa mange maater vaere en stressende by. Det er alltid masse lyder, alltid masse folk, “Tuktuk, only 10 baht, we take you to good place”. Det er fantastisk slitsomt, men alikevel avslappende.
Vi bor paa et herberg i en rolig gate rett ved Khao San Road (en av de stoerste “backpacker-gatene” i Bangkok. Men byen er strengt tatt litt kjedelig. Det er mye aa gjoere her, mye aa se, men akkurat naa trenger jeg noe enda roligere. I kveld drar vi med buss og baat til Koh Lanta soer i landet. Tanken paa aa ligge paa stranda og slappe av i sola er fantastisk. Jeg kunne virkelig trengt en ordentlig ferieuke naa.

Det er helt utrolig hvor lett det er aa bli kjent med folk her nede. Kanskje er det fordi vi alle er paa et nytt og fremmed sted, med masse nye sanseinntrykk. Alle er aapne for aa treffe nye folk, det er jo derfor vi reiser.
Den foerste dagen moette vi tre hyggelige folk, en brite, en australer og en spanjol. To av de hadde vaert i India og har gitt oss masse fine tips til naar vi skal dit. Vi har hengt en del med de paa kveldene. I gaar var vi paa en restaurant som viste The Mummy: Tomb of the Dragon Emperor. En fantastisk daarlig film, med de beste undertekstene jeg har sett noen sinne. Under filmen kom det frem at en av hovedpersonene i filmen var broren til australienern. http://www.imdb.com/name/nm1047329/ . Moro, moro.
Etter en tur paa byen i gaar moette vi en hyggelig brite, franskmann og oesterriker som bodde paa Madagaskar. Madagasker hoeres virkelig fantastisk ut, jeg maa absolutt ta meg en tur dit en gang.

Naa skal jeg ikke plage dere med en diger vegg av tekst, saa jeg runder av her i foerste omgang. Egentlig syns jeg det er litt vanskelig aa skrive denne bloggen. Hva jeg oensker aa fortelle er ikke noedvendigvis det samme som dere oensker aa hoere. Hva er det dere vil jeg skal skrive om?
Jeg kommer sannsynligvis ikke til aa vaere spesielt tilgjengelig paa mobil, det er saa utrolig deilig aa ikke ha en mobil paa seg til en hver tid. Det foeles som en STOR boer er loeftet av skuldrene mine. Det samme gjelder internett. Siden jeg ikke gidder aa betale for aa gaa online hver dag, nyter jeg tiden uten internett, nettaviser og ikke minst World of Warcraft. Hvis noen oensker et brev, et postkort eller noe liknende, send meg en mail med adressen din og si hva du vil ha, saa skal jeg se hva jeg faar sendt dere. Det kommer iallefall til aa bli mer enn nok tid til aa faa skrevet noe.

Jeg har det flott her nede, og gleder meg til tiden fremover. Fortsetter det paa denne maaten, kommer det til aa bli en fantastisk reise.

(Bilder vil det nok komme veldig lite av foer jeg kommer meg hjem. Har ikke tilgang paa Photoshop her, saa orker ikke stresse med aa fikse raw-bilder. Det kommer til aa bli litt av en jobb aa komme seg gjennom alle bildene naar jeg kommer hjem :p)